Forbryteren vender alltid tilbake…

Etter at jeg pensjonerte meg som lensmann fikk jeg mer tid til å jobbe i skogen min. Ta ut litt ved til eget behov i hvert fall.

Det var en slik dag, en onsdag før Skjærtorsdag, at jeg satt der midt i et bjørkeholt. Måtte gjøre unna litt før selve påsken startet. Kunne ikke holde på i skogen i påskedagene. Dette er jo tross alt på Sørlandet.

Øyvind Andersen, pensjonert operasjonsleder i Agder politidistrikt, er forfatteren av årets påskekrim.

Selv om jeg ikke hadde lensmannshatten på meg lenger så var det måte på hva folk kunne tolerere at en lensmann gjorde på helligdagene, selv om han er pensjonert.
Hadde hatt en god morgenøkt og hogget meg noen passe strangler. Hadde begynt så smått å kappe og kløyve. Alt med motorsag og kløyveøks. Den lille traktoren min brukte jeg bare til å frakte veden ut av skogen med. Bakskuffa rommet et kvart mål ved og turen ned til gården var kort.

Påska var tidlig dette året. Frosten satt ennå i bakken og ga god bæring for traktoren. Det ville snaut nok være spor etter den når telen gikk.  Det hadde også kommet litt nysnø sist natt. Den hadde lagt seg oppå greinene på grantrærne oppe i lia. En hvit kappe som markerte den fine svingen i greinene minnet om landskapet i de gode gamle julefilmene fra Disney.
Derfor var det selvfølgelig ennå litt kaldt. Noe jeg merket når jeg satt meg ned. Bålet var selvfølgelig tent allerede før jeg begynte å jobbe, og litt før hadde jeg hengt svartkjelen over. Nå kokte vannet og kaffien ble drysset oppi. Mens jeg ventet på at den skulle trekke ble jeg sittende og se inn i flammene. Selvfølgelig måtte skogsguden spille meg sine vanlige puss og stadig snu vinden slik at jeg fikk røyken i øynene, men det er bare slik det skal være. Så fikk jeg heller tåle de vanlige kommentarene fra kona når jeg hengte fra meg yttertøyet i ganga når kvelden kom. Om røyklukta i klærne.

Mens jeg satt der og så inn i flammene kjente jeg den roen komme som bare en slik stund kan gi. Stille… Kun litt knitring fra bålet. En svak sildring fra bekken like ved, der vannet gjorde krumspring mellom isen langs kantene og rundt steiner i bekkefaret. Av og til en litt nølende kvitring fra en småfugl i vårlengsel. De dansende flammene fra bålet fikk tankene mine til å fly. Fikk meg til å tenke tilbake på noen andre flammer. Flammer som var alt annet enn beroligende og underholdende. Flammer som fortærte, som ødela, som skapte frykt og brakte død…..

Tankene hadde brakt meg tilbake til en annen påske. Et år der påsken kom seint. Det var vår i lufta. Det var flere år etter at jeg kom tilbake til hjembygda og hadde fått jobben som lensmann. Jeg hadde rukket å bli godt kjent med bygdas folk igjen, etter at jeg dro ut som 20-åring. Det var allikevel ganske mange år siden, og teknologien var langt fra kommet dit den er i dag. Mobiltelefoner fantes ikke. Heller ikke internett. For oss i politiet gikk all kommunikasjon på fasttelefon og et samband som i de indre bygder hadde mange ”sorte hull”, eller blindsoner som det heter.

Årets påskekrim handler om en mordbrann. DRONEFOTO: NO.RPAS.1755/Homdal & Larsen AS

Da telefonen ringte gløttet jeg på klokka på nattbordet. Den viste 0300. Jeg prøvde å riste den tunge søvnen ut av hodet mitt for å klare å oppfatte hva som ble sagt. Det brant i ei hytte ved Eptetjønn. Området var et yndet turområde både sommer og vinter.  Grunneieren, Martin Haugen, hadde lagt ut en del hyttetomter på tomtefester for en del år siden. Hyttene ble brukt mye, også i påska. Denne påska var det dog litt færre hytter med lys i vinduene. Grunnen til dette var nok at påska var så sein og snøen var nesten helt borte. Bare enkelte store og små flekker og felt der sola hadde kommet minst til. Det ble ganske raskt klart for meg at det var hytta til selveste grunneieren som stod i fyr. Han hadde satt opp enn hytte til seg selv også, og benyttet den ganske ofte. Som oftest var han da alene der, ungkar og barnløs som han var.

Jeg hoppet i klærne og begav meg av sted til området. Haugens eiendom grenset til min egen skog. Det var bare noen få kilometer for meg å kjøre, noe som betydde at jeg var fremme før både ambulanse og brannvesen. Det ble tydelig for meg lenge før jeg kom frem at her var det full fyr. Det flakkende skjæret fra flammene var synlig over grantoppene og etter hvert mellom granleggene.
Det gikk ikke an å kjøre helt frem. Jeg parkerte på den felles parkeringsplassen for hyttefeltet, slik at jeg ikke hindret adkomsten for ambulanse og brannvesen, og løp bort mot hytta. Den stod i full fyr ja. Hyttenaboene, en 8 -10 i alt, var i full gang med å prøve å slukke. Uten tilgang til annet vann enn det som befant seg i tjernet hadde de måttet lage en kjede fra den og til brannen. Bøttene gikk frem og tilbake. Jeg så fort at det var som å skvette vann på gåsa. Derfor ga jeg likegodt beskjed til dem om å avslutte. Det var bortkastet innsats.

Like etter kom både brannvesen og ambulanse. Ganske raskt ble pumper og slanger montert og de begynte det som vel egentlig var en etterslukking. Hytta hadde vært helt overtent. Taket var rast ned. De måtte også passe litt på at brannen ikke spredte seg til vegetasjonen rundt, selv om vårsola ikke hadde tørket så mye opp at faren var stor. Det viktigste for meg med brannvesenets innsats var å få slukket mest mulig slik at ikke alt brant fullstendig opp. Jeg visste av erfaring hvor vanskelig det er å finne en brannårsak. Hvis det så bare er aske igjen er det ikke store sjansen til å finne noe. Ifølge hyttenaboene så skulle Martin være på hytta.

Den var så overtent da de opp-daget brannen at ingen hadde kunnet ta seg inn for å prøve redde ham ut. I og med at han ikke var blant oss der vi stod rundt brannruinene var det stor fare for at vi ville finne ham et sted der inne. Under avbrente takstoler, oppbrent inventar og aske.

Vårsola var kommet godt opp på himmelen før det var mulig å ta seg inn i branntomta. Så utbrent som den var syntes det ikke å være noen mulighet for å danne seg noen oppfatning av hvor arnestedet var. Sammen med et par karer fra brannvesenet gikk jeg inn i den utbrente hytta. Jeg blir alltid nedtrykt av å oppleve ei branntomt. Alt dette som er ødelagt av flammene. Lukten av brent. Det som for noen timer siden var om ikke et hjem så i hvert fall et fritidshjem. Der og da var jeg spesielt nedtrykt for i tillegg var mitt mål med undersøkelsen å søke etter liket av naboen min. Martin, som jeg hadde kjent hele mitt liv. Selv om vi ikke var nære omgangsvenner så var vi tross alt naboer, og bygda er ikke så stor.

Vi fant ham. Han lå på gulvet mellom kjøkkenkroken og stua. I svingen ved brannmuren og peisovnen. Brannmannen som fulgte meg skulle akkurat til å sparke borti ham. Han trodde det var noe helt annet. En bylt med tepper eller noe. Men jeg hadde sett dette før og visste hva det var. Med en håndbevegelse fikk jeg stanset ham.
Ved å snuse litt kjente jeg igjen den særegne luka også. En lukt jeg skal spare deg for å beskrive nærmere….
Tidligere på dagen hadde jeg varslet politikammeret. De skulle sende en tekniker neste dag. De var avhengig av at tomta hadde kjølnet skikkelig før de kunne gjøre noe. I mellomtiden skulle jeg gjøre det jeg nå hadde gjort. Finne det eventuelle brannofferet, for så å sperre av tomta. Sperreband var satt opp i en stor sirkel. Jeg fikk varslet begravelsesbyrået. Så var det bare å vente på dem. De kom ganske raskt og jeg ga en hjelpende hånd med å bære Martin ut og til bilen deres. Før vi kom så langt måtte vi legge ham i posen og på båren. Før posen ble lukket rundt ham la jeg merke til en rift i skjortebrystet hans. Da vi fant ham lå han på magen og det hadde hindret at skjorta hans ikke var helt oppbrent på forsiden. Da jeg søkte forsiktig med fingrene innenfor kjente jeg noe hardt og glatt. Jeg åpnet forsiktig opp skjorterestene. Da så jeg det. Dypt plantet i brystbenet stod et avbrekt knivblad. Det måtte ha vært en kamp og i kampens hete hadde det knekt.

Uten å ha et skaft å dra i ble det umulig for gjerningsmannen å få ut knivbladet. Nå stod det fastklemt der som et talende bevis på den fryktelige kampen som måtte ha utspilt seg mellom hytteveggene. Et scenario som nå gjorde at jeg satt med en drapssak i hendene. Det var Langfredag. Det skulle nok bli den lengste fredagen jeg noensinne har opplevd.

Pressen hadde for lengst meldt sin ankomst. Bare et par journalister hang igjen der da vi løftet liket ut av branntomta. De to fra begravelsesbyrået hadde sett det samme som meg, men jeg ba dem holde det for seg selv. De var gode bekjente av meg og jeg stolte hundre prosent på dem. Men nå måtte jeg tenke….

Hva gjorde jeg videre? Jeg kunne ikke sette min lit til at teknikeren ville finne bevis i branntomta. Jeg visste også at tiden var min største fiende. Hvem kunne gjort dette ? Og hvorfor ? At det kunne være noe sjalusidrap kunne jeg  nesten helt sikkert slå helt fra meg. Martin Haugen levde for seg selv og det hadde aldri vært noen kvinnfolkhistorier knyttet opp mot ham. Var det et ran eller innbrudd som gikk over styr ? Kanskje. Eller var det planlagt og brannen påsatt for å skjule spor. Hvorfor ? Arv? Det var mye som måte sjekkes.

Ingen av hyttenaboene hadde hørt eller sett noe eller noen. Nærmeste naboen hadde våknet av den høye knitringen fra flammene. Der satt jeg da, med ei utbrent hytte og et offer med et fastklemt knivblad i brystbenet. Et offer uten uvenner, uten familie og uten noe liv lenger.

Der ute et sted befant det seg en drapsmann. Hvordan skulle jeg finne ham? Hvordan skulle jeg komme frem til ham. Jeg kom til å tenke på noe…. Et ordtak jeg som erfaren politimann visste at absolutt ikke stemte med virkeligheten. Nemlig det at; ”forbryteren vender alltid tilbake til åstedet”. Men kanskje i dette tilfellet. Kanskje jeg kunne få ham til å gjøre det. Da måtte han tro at han MÅTTE tilbake. Før jeg gjorde noe mer dro jeg hjem til min kone og nøt en god middag, gjorde noen undersøkelser, tok noen telefoner og gjorde meg klar. Gjorde meg klar til pressekonferanse på lensmannskontoret.

På pressekonferansen informerte jeg om at brannen kanskje kunne være påsatt. Påsatt for å skjule en annen forbrytelse. At Martin kanskje var blitt myrdet. Uten at jeg avslørte opplysningene om knivbladet.  Så kom den lille bløffen min. I litt vage ordelag nevnte jeg at en brannmann mente å ha sett noe som kunne likne på bokstaver på en bordplanke som ikke hadde blitt forkullet. Bokstaver som muligens utgjorde et navn. Muligens skrevet med blod. De fremmøtte journalistene mer enn hevet øyenbrynene. Spørsmålene haglet. Det eneste jeg svarte på var om jeg nå ikke var redd for at gjerningsmannen ville ta seg tilbake til åstedet og fjerne beviset. Til dette svarte jeg at vi antok at han nå var over alle hauger og ikke ville være i stand til å returnere før det ble lyst i morgen og vi skulle sikre bevisene. En politipatrulje fra byen skulle for øvrig avpatruljere området innimellom, når tjenesten tillot det.

Jeg visste jo at enhver idiot ville vite at på en travel langfredag ville det snaut nok bli tid til en patrulje opp til oss, de 30 kilometrene fra byen. Så måtte heller journalistene tro at jeg var en naiv idiot selv, som trodde på dette. Jeg måtte bare håpe og tro at ikke en eller annen overivrig journalist ville ta seg opp dit og rote rundt. De siste jeg sa var en streng advarsel om at enhver som beveget seg nærmere branntomta enn hundre meter ville bli arrestert, for å hindre politiets arbeid eller for muligens å ødelegge bevis i en drapssak. Så avsluttet jeg og dro for å gjøre det jeg hadde planlagt.

Ut fra omstendighetene visste jeg at det måtte være en lokal kar som stod bak. Det måtte være en fra bygda. Det måtte være en som kjente Martin. Ingen omreisende kriminell ville rote seg inn dit. Og i hvert fall ikke ta seg til hytter for å gjøre innbrudd med såpass mye folk i hyttene rundt. Og til og med i en hytte der det var folk. Men det var ingen svirebror av Martin heller. Han hadde alltid vært forsiktig med alkohol og i det siste hadde han visst slått seg helt på vannvogna. Han skulle visstnok ha blitt omvendt  Vår alles lokale emisær, Einar Sørtveit, hadde hatt ham med på møter og avlagt mangt et husbesøk.

Ute ved branntomta møtte jeg mine utvalgte menn. Det var naboer, noen fra jaktlaget, formannen i Skogeierlaget, Harald Andersen, samt brødrene Tor og Einar Olsen. Vi posterte ut i skogen. Ingen av disse karene var lettskremte. De var klare. Nå var det bare å vente. Selv om dette var lenge før internett og nettaviser visste jeg at nyheten hadde spredd seg. Både fra munn til munn men også over lokalradioen. Den hadde fulgt saken tett og hadde avbrutt både radiobingo-sendingen og annet for å bringe ferske nyheter i saken. Jeg hadde stor tro på at gjerningsmannen hadde fått det med seg. Han ville ikke våge å gjøre annet enn å komme.

I den mørkeste timen på natta meldte Tor Olsen ifra om at nå dukket det opp billys. Han var postert nærmest parkeringsplassen. Den lå ute av syne for både oss og de andre hyttene. Vi kommuniserte på sikringsradioene våre. Sambandet som fungerer både som sikkerhet mellom skogskaren og hjemmet og som samband under elgjakta. Kort etter kunne vi se en dansende lysstråle komme innover. Men plutselig stanset den. Var vi avslørt ? Ja…. Noe måtte ha skjedd. Kanskje en hadde stukket hodet litt for langt opp eller laget en lyd. Vedkommende hastet tilbake. Lyset fra lykta flakket over alt. Vi løp alle etter. Noen fort og noen gikk det noe senere med. Alt etter formen og hva den enkelte hadde å dra på av alderstillegg. Tor hadde vært nærmest. Han hadde rukket å se at personen spant av sted i det som så ut som en Ford Sierra. Han så ikke skiltnummeret men mente bokstavene var KF. Da gikk plan A i vasken. Over til plan B.

Indre Agder er full av veier og skogsveier på kryss og tvers. Det er et nettverk av veier å stikke seg unna på. Det hastet. Fordelen var at ingen var så kjent i området som meg. Både når det gjelder hvor veiene går men ikke minst hvor folk bor og hvem som bor der.

Jeg ringte min kone. Hun var godt vant med å fungere som sambandssentral for meg, som alle lensmannsfruer var på den tiden. Hvis jeg var ute på oppdrag var det bare min kone hjemme til å ta imot beskjed. Hun hadde til og med egen politiradio, for å kunne nå meg om det hastet. Kanskje ikke helt etter instruksen men…. Det fungerte. Jeg formidlet raskt noen  beskjeder til henne og hun kastet seg på telefonen. I løpet av veldig kort tid var nettverket satt i arbeid og nettet kunne snøre seg sammen. De hun ikke hadde fått beskjed om å varsle hadde jeg allerede kontakt med på sikringsradioen. Noen hadde kun fått en varslingsoppgave. Andre litt videre fullmakter, for å si det sånn.

Meldinger kom over sambandet om observasjoner. Det var heldigvis ikke mye trafikk på disse øde grusveiene. Han hadde svingt av mot vest i krysset ved Eikeland gården. Odd Eikeland meldte fra med rolig og tydelig stemme. Da visste jeg at vi hadde ham. På sletta ved Langemyr hadde naboene Frank Vitting og Kåre Berg tatt oppstilling, med hver sin traktor. En liten luke imellom dem, slik at det var fysisk mulig å trenge seg forbi, men planen var at de skulle kjøre inn mot hverandre og klemme ham fast. Skulle han lukte lunta hadde de hver sin sønn på hver side med motorsag. Klar med hvert sitt store tre som allerede var saget godt og vel halvveis over.
Et lite kutt og et dytt så ville bilen være låst inne på en strekning av 100 meter. Det beste ville være at de fikk klemt ham mellom traktorene, helst slik at dørene ble blokkert. Så slapp vi å løpe på skogen etter ham. Slik gikk det… Det var bare for meg å kjøre til stedet og vente til den ene traktoren rygget unna, for så å plukke ham ut av bilen.

Claus Alfredsen, en lokal kriminell hvis aktivitet hadde eskalert den siste tiden. Nylig sluppet ut fra soning av 14 måneder på Åna fengsel. Han nektet alt. Hva nå… ? Hvordan knytte ham til ugjerningen ? Vi fant ingen ting på ham, i bilen eller hjemme hos ham. Kriminalteknikker saumfarte kroppen hans. Ingen ting. Måtte jeg slippe ham løs igjen ? Han begynte å mase om advokat og politiadvokaten begynte bli bekymret.

Da fikk jeg en telefon. Fru Sofie Svendsbu, enken etter den forrige formannen i skogeierlaget, bodde på gården alene. Natta før hadde hun hørt en bil og sett billysene. Hun vistste ikke hva slags, men da den spant av sted igjen skjønte hun i hvert fall at den var bakhjulsdrevet. Før det skjedde så hun en mann gå fra bilen og opp i et lite plantefelt for så kort etter å komme tilbake.

Jeg dro opp dit kort etter. Fant spolesporene i grusen etter bakdekkene. I forveien hadde jeg bedt om bistand så jeg hadde fått med meg en hundepatrulje fra byen. Selv om sporet var to døgn gammelt var det en mulighet, mente hundefører. Forholdene var gode og ingen andre hadde beveget seg i området. Det gikk som en lek. Hunden tok sporet og gikk rett på en liten sekk stukket unna innunder en stein midt blant de unge granene. Det var eiendeler som vi raskt sporet til å komme fra Martins hytte. Ikke for det jeg hadde noen tro på at dette var motivet for drapet. Til det var verdien for liten. Alfredsen hadde nok et annet motiv med det hele, hva nå det måtte være, så hadde bare fristelsen blitt for stor til å ta med seg litt tyvgods. Gammel tyv er vond å vende…

Men omvendt ble han visst. Han tilstod etter at vi fant fingeravtrykkene hans på tyvgodset. Men motivet…. Nei, det fastholdt han var et vanlig innbrudd og så fikk han panikk da han ble oppdaget. Men så godt at han ble omvendt i fengselet da… Den som klarte det var visstnok vår egen lokale frelser, Einar Sørtveit. Han besøkte Alfredsen jevnlig i fengsel. Dette gjorde meg den gang ennå mer imponert over Einar, for Alfredsen snøt ham kanskje for en fin arv etter Martin. Ryktene sa at Martin hadde testamentert alt til Einar.

Imidlertid var det nå sånn den gang at de fleste testamenter ble underskrevet på lensmannskontoret og som oftest var det jeg som skrev dem og bevitnet dem. Martin hadde nok tenkt å gjøre det, og villet gjøre det. Men jeg kjente ham jo godt og visste at han red ikke den dagen han salet den karen nei. Da jeg registrerte dødsboet hans fant jeg begynnelsen på et skriv. Øverst stod en dato litt før nyttår, altså et halvt års tid før han døde. Det begynte med ”dette er min siste vilje og testemente…” –Så hadde han ikke rukket skrive mer.

Uansett, det var nok en gevinst i Einar Sørtveit sin jakt på sjeler. Han hadde nok blitt kanonisert til helgen av menigheten sin, om de hadde kunnet. Sånn tenkte jeg også da. Jeg skulle nok tenkt annerledes. Han jaktet ikke på sjeler for Vår herre. Han var en testamentjeger. Men det er en helt annen historie.

Del gjerne saken!Share on FacebookEmail this to someoneShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn